Dette er en beretning om en film verdt å se. I introen handler filmen om en mann som fikk i oppdrag å føre en død soldats kropp hjem til sitt siste hvilested. Jeg fant ikke det særlig forlokkede, men av en eller annen grunn tok jeg opp filmen og har latt den ligge til en passende stund. Kanskje det var krigsbudskapet som trigget meg, siden jeg for tiden har lest mye om akkurat det. Vi valgte Taking Chance denne kvelden for den var kort, men jeg skjønte som filmen skred frem at Taking Chance var mer en enn en kort film.

I 2004 meldte Oberst Michael Strobl seg for å føre en død soldat hjem til sitt siste hvilested. Han kjente ikke den døde, og var overranket å føre hjem den døde menige soldaten, men han så at den døde var fra hans hjemtrakter, og følte at det var riktig at han skulle være eskorte for denne soldaten. Han bad om oppdraget.

Den unge soldaten var 19 år gamle Chance Phelps, som døde under tung beskytning under et slag i Irak.

Filmen er ingen klisje, men et nært, varmt og sterkt møte med den andre siden av krigen. Vi tar del i Strobl`s respektfulle og ærefulle reise med den unge Phelps siste reise til sitt siste hvilested, hærens håndtering av hjemvendte døde soldater, og til dels den ære den ringe amerikaner viser sine tapre medborgere drept i krig.

TAKING CHANCE er ingen viktig film, men belyser likevel en side av krigen jeg ikke har sett på film før nå. Phelps var ingen spesiell soldat. Han var en av mange som gjorde det de følte de måtte etter 11/9. Han er en av mange som har måtte bøte med livet i kriger ført på utenlandsk jord, så på mange måter sitter man igjen med en tanke eller to etter denne filmen likevel. Filmen er nær og personlig og basert på 12 sider Strobl skrev mens han tok denne reisen.

Filmen er svært verdt å se.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende