Iskalde hender inni iskalde hansker. Behanskede hender stukket godt ned i de vide lommene. Jakken er vindtett, men hodeplagget manglet. Dobbelskjerfene blir separert. Det ene får ny jobb som hodeplagg godt surret rundt ørene fra vinden som blåser inn det ene øret og ut det andre. Været er som høsten vil ha det. Deilig, friskt, blåsende. Ikke for kaldt, men snikende.

Det er ikke lengre til verdens ende enn til fots. Jeg stod på toppen og beskuet enden denne høstdagen det ringe år 2010, og smakte på om jeg syntes disse glattpolerte svabergene fortjente å bli kalt verdens ende. Jeg kom til at de egentlig ikke gjorde det, men jeg forstod hvorfor noen en gang hadde gitt landskapet dette treffende navnet og for en genistrek det var å gi noe et slikt dommedags, eller evigvarende, alt ettersom hvordan man velger se på en verdensende som, med tanke på hvor lite som skal til for at en turist får en litt mere spesiell opplevelse av et sted.

VE 1

(mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende