Jeg tuslet ut døren i god tid til bussavgangen. Jeg var ikke lengre i stand til og gå fort, og hvertfall ikke løpe eller stresse.

Magen stod rett ut som en giga basketball.

Den ellers speedygonzales jenta gikk i et bedagelig tempo og hadde ingen hast.

Bussen kom og jeg gikk ombord. Satte meg og ventet de neste to stopp før bussbyttet til bussen som skulle suse meg ned motorveien og fort inn til Oslo sentrum.

Ved knutepunktet la jeg merke til at mange var på tur i dag. I mitt stille tenkte jeg at jeg bare MÅ få sitte under takluken. Sommerdagen var varm og bussen ble fort tett, og jeg måtte ha luft.

Men jeg var for sen inn, og ble stående i midtgangen. Alle seter var fulle.

En dame var gått inn midtgangen med sitt barn i vogn og måtte frem for og betale. En bak meg slapp henne forbi.

Da hun kom til meg snudde jeg meg sidelengs for og slippe henne forbi, men magen, den stod jo rett ut. Jeg snudde meg mot henne.

Hun så ned på magen og opp igjen.

Jeg snudde meg andre vei, som om jeg var smalere den vei, men veien ble ikke innskrenket. Ikke i det hele tatt.

Så prøvde jeg og gå inn i setet der det satt noen, men det lot seg heller ikke fysisk gjøre. Magen var for stor.

Jeg begynte og smårødme og fnise. Dette oppholdt jo bussen. Jeg var rett og slett ikke fysisk i stand til og bli smalere, og de nærmeste passasjerer smilte forstående. Da ropte jenta leende til bussjåføren at det var ei gravid ei her og hun kom seg ikke forbi.

Gjett om jeg fikk sete denne gangen gitt!

Og jenta, hun kom seg frem til sjåføren dog hun kunne gått ut og inn frem igjen.

Men personlig syntes jeg jeg hadde bruk for et sete og heldig som jeg var denne dagen fikk jeg og sete under takluken.

Noen ganger bare ordner det seg .. til det beste for MEG!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende