I stede for å ligge valgte hun å tasse bak sengen, på dens vei mot operasjonssalen. Hun visste etter samme opplevelse to ganger før at noe så normalt som en liten gåtur ville bli en last i den nærmeste fremtid.

De store grå dørene åpnet seg. Hun entret sakte inn. Gangen var full av liv, og ei tralle med en nybakt mor med babyen på sin mage trillet ut forbi henne. Synet dannet tanken; noen får og andre fjerner. Hun så etter miraklet som gled forbi, ut av de gråe dørene, og lurte på om hun skulle gråte nå. Nå. Var det nå tårene skulle komme. Hun kjente etter, men følte ingenting. Ingen tårer kom.

Masker ble dyttet ned, og ukjente fjes kom mot henne med utstrakte hender. -Hei, jeg er …, og jeg er din anestesielege. -Hei, jeg er …, og jeg er … bla bla bla. Ikke et av navnene gikk inn, men hun hilste og smilte tilbake, og slapp seg ned på en stol som ble anvist henne. -Sitt her litt mens vi gjør oss klar.

Hun hadde ikke satt seg før de var klar. Eller hadde hun. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende