I dag var jeg trett. Hadde lagt meg altfor sent alt for mange dager på rad, og det kjentes i de tørre øynene.
Bussen kom og jeg gadd knapt sette meg for det var bare et par stopp til motorveisbussen som suste oss mot sentrum.
Jeg stod der og holdt meg i stangen ved midtgangen og drømte om litt mere søvn, loffet ut når bussen stoppet og subbet videre til den andre bussen. Den kom akkurat da vi gikk av vår buss, så jeg holdt igjen til den hadde stoppet helt slik at jeg kunne passere foran den.
Jeg stilte meg høflig ved siden av de andre som alt stod der og ventet på min tur. Jeg kom først fra vår buss, og holdt stand slik at de som var foran kunne gå først.
Da smetter ei lite snelle seg som verden største selvfølgelighet fra bak min rygg og rett inn foran meg. I ren refleks våknet hodet og holdt igjen hånden min, eller var det foten som skulle tuppe henne i baken som ble holdt igjen. I ørska husker jeg ikke hvilken kroppsdel som ville lange ut mot henne først.
For en frekkhet!
Ikke hadde hverken jeg eller hun kommet en millimeter fortere frem til endestasjonene våre uansett hvem av oss som gikk først ombord i dagens buss, men og regelrett snike i kø vekker morgenreaksjoner. Trøtt i trynet morgenreaksjoner!
Jeg holdt stand med mine ivrige lemmers lyst til et lugg, et klyp, en tupp … en springskalle. Men det hadde gjort så vondt og vært litt vel dramatisk.
Men noe fikk henne til og snu seg.
Det var sikkert nakkehårene hennes. Blikket mitt boret seg inn i de forstå. På den måten at dens nakkehår hvis var beglodd virkelig kunne føle det. Jeg vek ikke en tomme, jeg blinket ikke, jeg stirret. Jeg var morgenoverkjørt av ei lita tøtte i en busskø. Jeg stirret.
Da snudde hun hodet og så på meg. Jeg stirret. Hun så på meg. Jeg stirret.
Så gikk hun ut av køen, og slapp ikke bare meg, men alle andre inn og før henne. Eller så tror jeg for da hun kom inn satt jeg godt og hadde nesten sovnet allerede…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende