Vi skulle et sted. Slik må det ha vært, for jeg hadde fått på meg skjørt og jakken jeg brukte til spesielle anledninger. Selve slangeskinnsjakken. Som egentlig var av kjempe uekte, men det var mye mere moro å gå med slangeskinnn på seg enn plast så jeg kalte den det. De svarte blanke finskoene stakk ut under meg der jeg satt på huk og ventet på at mamma skulle bli ferdig å stelle seg selv, og den hvite møstrete longsen husker jeg godt for den hadde jeg fått streng beskjed om ikke og skitne til.

Det må akkurat ha regnet, for den uasfalterte veien hadde mange vannfylte hull bortetter seg.

Jeg gikk veldig forsiktig for ikke å bli våt, så satt meg likegodt ned og studerte vannpyttene og de bittesmå fine fargerike småsinglene som vistes mye bedre når de var våt enn tørr.

Den var rosa, hvertfall i våt tilstand, den jeg løftet opp. Den var nesten helt rund, men bare nesten. Som en ert, bare rosa. Jeg lot den rulle mellom fingrene, mens jeg kjente på formen. Den var perfekt. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende