Det var en lørdag, og ukens siste treningsøkt på S.A.T.S var gjennomført med svett og god samvittighet.

Jeg kastet sekken på ryggen og løp til t-banen, men svingte en kjapp tur innom Narvesen for og kjøpe avis og sigarettet til kveldens fest. Sigaretter jeg vanligvis ikke inntok, men visste jeg ville få lyst på utpå kvelden.

Dumpet ned på setet og satte sekken ved siden av meg, mellom meg og min setekammerat. Åpnet avisen og lot t-baneturen gå sin gang, mens jeg leste meg bakfra og frem som jeg alltid leser de tabloide aviser.

Jeg nærmet meg mitt stoppested. Og i stede for og grabbe til meg sekken, hive den på ryggen og gå ut reiste jeg meg istedet opp denne dagen av en eller annen grunn slik at jeg måtte vende meg og se ned på sekken. Derfor så jeg med en gang at lommen på sekkens front var åpen. Noe jeg ikke hadde merket om jeg hadde gjort det jeg vanligvis gjør.

Der var kun èn lomme i front, og i den var min pengebok. Eller der skulle den være. Lommen gapte og det var lett og se at pengeboken ikke lengre var der.

Når man ser slikt gjør man de akutte ting hodet sier en skal gjøre, men som selvsagt er ulogisk. Man løfter sekken og ser under, og man bøyer seg og ser på gulvet. Man kjenner på alle lommer som er altfor små for en så stor lommebok. Og dette var en av de lange typene, der sedlene ligger i all sine utslådde glans. Og selvsagt sammen med alskens kort og kjære bilder og annet som overhode ikke trenger og være i en pengebok.

Nå var den borte.

Jeg ble stående og se ned, noe jeg og ble gjennom de neste 5-6 stopp, og ingen hjalp meg.

Jeg visste jeg akkurat hadde brukt den iom at jeg hadde vært innom Narvesen, og jeg visste jeg hadde lagt den i sekken. Derfor visste jeg at den kun kunne vært fysisk fjernet fra min sekk.

Sherlockhjernen slo inn og ressonerte. Min setekammerat!

Han så helt normal ut, helt til han åpnet munnen. Gatespråket var umiskjennelig. Jeg forstod jeg hadde med en narkoman og gjøre, og jeg visste han hadde min pengebok. Og den skulle jeg ha tilbake, NÅ!

Jeg henvender meg til ham, og han var jo helt uforstående selvsagt. Jeg stod hele tiden, og så ned på ham. Jeg sa at jeg visste han hadde tatt den. Jeg snakket høyt.

Han begynte vri seg i setet, og jeg prøvde få andres oppmerksomhet. Ingen hjalp. Ingen hadde sett noe.

Jeg forlangte og få kjenne på hans lommer, noe jeg utrolig nok fikk etter jeg begynte og bli alvorlig forbannet. Hele vognen må ha hørt meg på dette punkt. Jeg klappet å hans lommer, og kjente selvfølgelig ingenting. Begynte nærme meg hans rygg, da han stoppet meg. Jeg stod ennå, og han satt.

Pupillene mine gjorde vondt, så store var de. Jeg var rasende.

En mann bakerst så på meg, og jeg gestikulerte og vinket og ropte, men han ble forstyrret av vognens skinnelyder, og hørte meg ikke godt nok.

Tyven begynte snakke om personlig trakkasering og beføling, og peke finger mot meg. Jeg kunne ikke stå der og kaste beskyldninger for at jeg selv hadde rotet bort pengeboken min.

Faktisk i et tusendelssekund følte jeg skam fordi jeg oppførte meg slik jeg gjorde. Men hjernen tok seg fort inn igjen, da den skjønte han bare avledet den. For plutselig reiste han seg og gikk fort av.

Jeg visste ikke en gang hvor jeg var. Jeg hadde aldri reist så langt med denne banen. Jeg gikk fort etter, jeg visste jo han var tyven. Jeg ble stående med en fot inni og en utenfor vognen og rope at han var en tyv og hadde stjålet pengeboken min. Hvorfor kunne ingen hjelpe meg.

Da var det to menn som tok affære på perrongen. Den ene var to hoder høyere enn tyven, og den andre like høy. Den høye tok tak i kragen på ham og trykket ham oppi veggen, mens den andre tok frem et id-kort han hadde rundt halsen. Dette var den samme jeg hadde henvendt meg til som ikke hadde hørt meg pga av bråket fra skinnene sa han etterpå.

Id-kortet viste at han var politi. Han løftet kortet i synet på tyven, og har du noengang sett noen bli fersket så tenk på det når du se for deg blikket til tyven. Han falt sammen som et korthus. Den store høye holdt han i jerngrep, mens politimannen var fattet og rolig.

Har du tatt pengeboken til damen spør han. Den høye slipper litt, så tar tyven armen bak ryggen, og der, i bukselinningen er min pengebok.

Adrenalinet har jo pumpet i disse ti minuttene dette tok, og nå kommer skjelven. Jeg tar pengeboken, ser at alt er der. Så går jeg oppi synet på ham og slår boken i fjeset på ham, og brøler om han er klar over hvor viktig den er for meg mens tårene renner. Han ser faktisk skamfull ut.

Politimannen spør om jeg vil anmelde dette. Nei sier jeg. De spør om jeg trenger mere hjelp, og dum som jeg var sa jeg nei.

Jeg går, og de går. Plutselig stå jeg på veien og aner ikke hvor jeg er. Jeg er helt alene…det føles ikke bra. Jeg begynner gå den veien banen kom fra, for jeg skal jo hjem.

Plutselig hører jeg rop bak meg. Hallo hei vent. Jeg snur meg og ser tyven komme mot meg.

Hele opplevelsen sitter ennå i fingertuppene, og jeg stoler ikke på meg selv og hvertfall ikke på han. Jeg begynner løpe fra han, og han roper hallo hei og vent. Jeg er helt alene på veien med han, det er ingen andre der.

Så kommer det som ut av en happy ending film en ledig taxi rundt svingen. Jeg løper som en desperado midt ut i veien, og som tatt ut fra ennå en film vifter jeg med armene og han stopper rett foran meg. Jeg hiver meg inn og roper som tatt fra ennå en til film til en mildt sagt sjokkert taxisjåfør; KJØR, HAN HAR RANET MEG. KJØR! KJØR!

Tyven når faktisk helt frem til bilen, men taxisjåføren stopper selvsagt ikke, og gasser på og jeg er trygg.

Vel hjemme tar jeg ringerunden til mine festklare venninner og babler ut hele historien fra doskåla. Alle nervene må jo ut.

Og sigarettene, de ble påtent lenge før festen var i gang denne lørdagen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende