Jeg har alt infomert om at en ny tid har kommet, så da passer det jo bra med en oppfølger. Lillingen er altså ikke mer så veldig liten, og stor gutt er på rask vei til å bli større. Han måtte bloggomdøpes. I første runde landet jeg på ordinære Gutten (gutt ja, men jeg kunne da være mer kreativ enn det), og virret noe fælt der en stund, hvertfall inni mitt eget hode, før det plutselig kom til meg (!!). Nemlig det jeg kaller ham i RL. Lillingen er altså blitt Darlingen, nå en større gutt.

I sommer hadde vi våre to dyrebare ferieuker på Kreta. Bading, soling, spising… ja, det bør oppsummere greit hva vi gjorde der nede. Men innimellom badingen måtte Darlingen ta pauser. Disse barna dipper ikke bare for å døyve varmen. Nei, faktisk bader de ikke for å døyve varmen i det hele tatt. De BOR i bassenget. Flytter inn. Parkerer. I bassenget. Jeg sverger på jeg så antydning til svømmehud etter noen dager. Så påtvungne pauser måtte til. Jeg ville gjerne beholde mitt menneskebarn.

Med et lite spill, godt dekket under håndduken for å skygge for solen, i tillegg til skyggen under en parasoll, med drikke og noe smått å spise på ble Darlingen etterhvert også litt glad i sine pauser. Selv om de var påtvunget.

Vi fikk snakket litt, spilt litt forskjellig, lest litt og kost oss. Og smurt oss på nytt.

Denne dagen var pausen på stranden, og det lå folk overalt rundt oss. Da Darlingen var ferdig pauset, ferdig spist, og ferdig drukket stakk han hodet ut av håndduken for å melde sin retur til bassenget. Jeg så opp da jeg registerte bevegelser under håndduken, og så ansiktet hans komme frem. Men det han begynte å si stoppet i halsen, og det kom ikke en lyd. Jeg spurte hva det var. Ikke en lyd. Han så forbi meg, og fikk et glassaktig drag i blikket. Jeg spurte på nytt, og bøyde meg litt til siden for å fange blikket hans, men da bøyde han seg med meg likt han gjør når jeg står i veien foran tv`en. Ikke en lyd. Han virket konsentert og fokusert, men ennå ikke en lyd.

Så snur jeg meg, og ser blikkfanget. To unge pene jenter som for anledningen var toppløse. Det spesielle (for meg) var ikke toppløsheten, men at de var de eneste i kilometers omkrets som var det, så da var det kanskje litt spesielt likevel. Darlingen derimot, ble stum. Han har da sett sitt kobbel med pupper. Korte, lange, små, store, brede og tynne i dusjen på de offentlige bassengene, men han hadde aldri sett pupper på stranden før.

Ennå med blikket låst på sitt skue, der fra hullet under håndduken sin, må han ha summet seg og sett dette normale i det unormale, for lavt kom det, “hvorfor… gjør de sånn?” Han var brydd.

“Noen pleier å sole seg uten bikini”, svarte jeg. “Det er ikke så vanlig mere, men noen vil gjøre det.” Og i mitt stille tenkte jeg… noe helt annet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende