Jeg prøver til mitt beste og ikke la det irritere meg, men jeg kjenner at tålmodigheten min henger i en tynn tråd som en vakker dag (for meg!) vil blomstre til svarte tulipaner. En dag vet jeg at jeg kommer til å si ifra, jeg bare vet det.

Men hvem av oss hadde i så fall vært den mest uhøflige?

Den personen som sitter i en stille buss eller et annet svært offentlig sted og påtvinger alle i ens nærmeste omkrets og ufrivillig, siden vi tross alt og må ta samme buss eller må befinne oss akkurat der akkurat da, i og ta del i svært private samtaler via mobil? Eller den som ber vedkommende ta denne samtalen et annet sted, siden vi overhode ikke vil lytte og føler en viss skam over å bli tvunget til å lytte til baksnakking, timer hos psykologen, dagen derpå preik, og annet vedkommende uten snev av respekt for det offentlige rom høylytt buser ut med?

Ja, det undres jeg på, og det er vel nettopp det som har holdt meg igjen… so far!

Hvor uhøflig er det egentlig å ta en privat samtale i fremmedes nærhet? I et selskap der jeg tross alt kjenner alle, forlater de alltid selskapet når en telefon må tas, men midt blandt fremmende velger de altså å gjøre det. Det er ubegripelig.

Jeg synes det er betenkelig at vi tillater oss noe som for få år siden var utenkelig. Og bruke mobile til å si at du er rett rundt hjørnet, to minutter unna, litt forsinket, hva skal vi ha til middag og ikke minst, svare for å si at du er opptatt når det for alle som ringer burde bety så når det ikke svares, samt at ALLE mobiler i dag viser HVEM som ringte og NÅR. Det er for meg bortkastet tid av både min og andres, og ikke minst, PENGER! 

Mobilen har blitt et must, og vi føler oss nakne uten den.

Hvorfor bruker vi sunn fornuft mer?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende