Den grimme kroppslukten var skarp og den stakk i nesen. Stanken slo mot meg.

Jeg prøvde stikke hodet enda lengre ned i boken, og håpet jeg ennå hadde litt såpelukt på hendene etter morgendusjen der jeg stakk hånden opp mot nesen min.

Det nyttet ikke.

Da t-banen startet ble lukten presset mot meg for han satt vis a vis foran meg. Jeg prøvde puste med munnen, men dette kunne umulig være bra for munnen min heller. Jeg fikk følelsen av og spise lukten.

Og når han begynte og prate visste jeg at jeg ikke kunne lese heller. Han pratet for høyt. Så jeg la like godt boken ned og skulle ønske jeg hadde Harry Potters evner og kunne trylle meg frem dit jeg skulle. Lukten var uutholdelig.

I stedet begynte jeg og se og lytte til fremtoningen som var kommet inn sammen med ei gammel og liten dame.

Han satt utovervendt mot henne, og hun satt likens på andre side. Hun var hans bestemor fikk hele vognen vite.

Han hadde en åpnet øl i hånden, og så uflidd ut. Hun så helt normal ut der hun sa noe akkurat i det banen gikk inn i neste tunnell.

Da begynte han og brøle så hun skvatt til. Han kunne vel fan ikke høre noe når hun hvisket. Hun hvisket alltid. Han hørte kun 80% av det hun sa siden hun alltid hvisket. Hvor mange ganger hadde han ikke sagt at hun skulle slutte og hviske.

T-banen kommer til neste stopp og hun halvt reiser seg og sier at de kan gå av slik at han kan få sjekket foten sin.

Han skal vel fan ikke sjekke noen fot. Han hadde hatt 9 operasjoner, og han hadde hørt at hun hadde klagd på sine egne fille smerter, men hun visste vel fan ikke noe om smerter hun. Han hadde mye mere smerter enn hun noen gang kunne forestille seg. Han hadde det helt jævlig. Alle disse operasjonene.

Innimellom hans utbrudd hevet og senket stemmen hans seg, og hun kvapp hver gang den steg. Hun var så liten, og krumbøyd.

Så gikk de av. Hun først og han haltende og klagende etter med ølen i hånden. Hun stoppet utenfor og ventet å ham, sitt fortapte barnebarn. Han var to hoder høyere enn henne.

Og der jeg overvar denne 5 minutters stinkende seansen følte jeg at jeg fikk dype innblikk i en familitragedie. Det er bemerkelseverdig hvor fort hjernen jobber når vi møter mennesker og hvor fort vi resonnerer og tar til oss signaler, settinger, klær, øyne, uttrykk, ord…det bare går inn via netthinnen og øregangen, blir lagret og tolket.

Jeg så for meg hele livet deres på de 5 minuttene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende